alt går jo bare på tomgang allikevel. alt er bare plikt og test og hvem vet. tabletter og hostesaft og alt er like desperat. det er jo ingen glede lenger, bare tristesse.
og det triste er at håpet føles som det er ute, det er ihvertfall ikke her, hos meg.
noe som en gang var gledelig, noe man ville, det var morsomt, det var mange tanker, har plutselig blitt en besettelse. en besettelse av google, temping, medisiner, huske ditt og huske datt, telle dager, telle ting som ikke er der, inbille seg ting som ikke er der. det er jo ikke noe i det lenger. det er bare sånn det er.
alt for en dum test med et kryss. selv da er man jo ikke trygg. målet ble borte i prosessen.
jeg lurer på om jeg vil glede meg den dagen det skjer. sist var jeg så trygg.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Hei!
SvarSlettHvor er du i runden nå?
Tok siste provera igår, så da er det bare og vente.. Har litt følelse på at jeg vil slutte og prøve så iherdig hvis det ikke klaffer nå.. Men vet ikke helt - vi vil jo ha barn nå! Men hvor mye mer jeg orker...